Ordinasjon av kvinner i Frikirken - Hvorfor ikke? Skriv ut
mandag 05. november 2007 16:09


Kirkehistorien viser at så å si alle kirker (med unntak av noen vranglærende utbryterkirker) har forstått dette slik at det er en spesiell tjeneste som hyrde/lærer/eldste man blir ordinert til som har vært forbeholdt menn, inntil noen begynte å forstå det annerledes på 1900-tallet. Kirkene før kan jo ha tatt feil, men vi bør tenke oss om før vi forandrer noe som har vært en vanlig praksis i alle kirker over lang tid.

 

1) Vi må bygge vårt syn på Bibelens ord

Vi tror at Bibelen er Guds ord til oss. ”Drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud.” (2. Pet 1,21) Derfor må vi prøve alt vi lærer og tenker på hva Bibelen sier.

”De profetiske og apostoliske skrifter i Det Gamle og Det Nye Testamente (Bibelen) er Guds ord, og dette Guds ord er eneste regel og rettesnor for tro, lære og liv.”

(§2 i Frikirkens forfatning)

 

2) Noen likheter mellom mann og kvinne i menigheten

a) Begge står likt i sitt forhold til Gud. ”Her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.”(Gal 3,28)

b) Begge har ansvar for å vitne om Jesus, slik engelen sa til kvinnene ved Jesu grav: ”Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de døde.” (Matt 28,7)

c) Begge utrustes med nådegaver. Det nevnes uttrykkelig at kviner kan be og profetere. (1. Kor 11,5) Det gjøres heller ingen forskjell med de andre nådegavene som omtales. ”Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn.” (1. Kor 12,7)

d) Begge har ansvar for å lære opp og undervise andre om den kristne tro.

i) Apollos ble undervist av en kvinne. ”Priskilla og Akvilas … tok seg av ham og gav ham grundigere kjennskap til Guds vei.” (Apg 18,28) Priskilla nevnes først.

ii) Timoteus ble opplært av kvinner. Det kommer fram hvis vi sammenligner 2. Tim 1,5 (hvor mormoren Lois og moren Eunike fremheves) med 2. Tim 3,15 (hvor det omtales at han hadde kjent de hellige skrifter helt fra barndommen av.

e) Begge er kalt til aktiv tjeneste i Guds rike og som medarbeidere i menighetene.

i) I NT nevnes flere kvinnelige medarbeidere. I Rom 16,1-6 nevnes f.eks. Føbe (v.1), Priska (v. 3) og Maria (v. 6). I Kol 4,15 nevnes Nymfa. Og i Filip 4,2-3 nevnes Evodia og Syntyke, ”de har kjempet med meg for evangeliet.”

ii) Det virker som om ”menighetsenkene” (1. Tim 5,9-10) hadde en spesiell oppgave i menighetene. Fra ca. år 200 fortelles det f.eks. at menighetsenkene satt på de eldstes benk under gudstjenestene.

 

3) Ulikheter mellom mann og kvinne i menigheten

a) Praksis i GT

i) Vi hører om noen kvinnelige profeter i GT, som formidlet Herrens ord. Da kong Josjia ville søke råd hos Herren, ble en delegasjon sendt til den kvinnelige profeten Hulda, og ikke til hennes samtidige, Jeremia. (2. Kong 22,14) Men ingen av disse stod offentlig fram og talte Guds ord med et ”Så sier Herren.” Det var også bare menn som var preste r. Disse skulle ofre til Gud på folkets vegne, men også utlegge og forkynne Guds lov til folket. (5. Mos 17,9-11 og 33,10)

 

b) Praksis i NT

i) Jesus valgte bare menn som disipler/apostler. Samtidig brøt Jesus på en rekke andre områder med det som var gjengs oppfatning av grensen mellom menn og kvinner. Da ny apostel skulle velges etter Judas, var begge kandidatene menn, selv om også kvinner burde vært kvalifisert etter kriteriet om at de skulle ha vært sammen med dem fra Jesu dåp til himmelfart. (Apg 1,21-22)

ii) Det var også bare menn som var menighetsledere, kalt med litt forskjellige navn: eldste, tilsynsmann, lærer, hyrde, forstander.

 

c) Enkeltord i NT

i) ”Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingen. Det er ikke tillatt for dem å tale.” (1. Kor 14,33-34) Noen mulige tolkninger:

(1) Et forbud mot å si noe som helst under en gudstjeneste. – Men vi vet at kvinner iallfall deltok med profeti og bønn. (1. Kor 11,5)

(2) Et forbud mot å skravle og hviske under møtene. – Men det er en sterk nedvurdering av datidens kvinner. Dessuten er begrunnelsene som brukes for sterke til at det bare gjelder alminnelig ro under møtene.

(3) Et forbud mot noen som helst form for læremessig tale. – Mulig. Men det kan i praksis være vanskelig å skjelne helt mellom læretale, vitnesbyrd og oppbyggelige andakter/prekener.

(4) Et forbud mot å lære i embets medfør, som menighetens lærer. Uten å være sikker, kan dette virke som det mest sannsynlige hvis man sammenligner ordbruk og argumentasjon her og i 1. Tim 2,11-12. At dette er ”et Herrens bud” (v. 37), kan bety et for oss ukjent ord av Jesus, eller et myndig ord av apostelen Paulus. Det er altså ikke privatpersonen Paulus som kommer med sin mening. Denne ordningen er ikke bare en praktisk løsning i menigheten i Korint, men noe som var praksis i alle menigheter.

 

ii) ”En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer.” (1. Tim 2,11-12) Kvinnene skal ikke opptre som lærere i menighetene. (Men de oppfordres til å bli opplært, noe kvinnene vanligvis ikke ble oppfordret til hos jødene.) Som tidligere nevnt, gikk begrepene hyrde, eldste og lærer over i hverandre. En rimelig tolkning her vil da være at det tales om å ha et overordnet ansvar for lære og undervisning i menigheten. Det er antagelig den aktuelle situasjonen i Efesus (med vranglære som holder på å få innpass) som er utgangspunktet for at Paulus tar opp dette spørsmålet, men han mener tydeligvis at forbudet er generelt, for han begrunner det prinsipielt:

(1) ”Hun skal underordne seg.” (v. 11) Dette begrepet brukes flere steder i NT for å vise relasjonen mellom mann og kvinne. (Begrepet underordning trenger en nøyere gjennomgang som må komme ved en annen anledning.)

(2) ”For Adam ble skapt først og så Eva” (v. 13). Både her og i 1. Kor. 11,8-10 brukes det for å begrunne underordningstanken. Etter jødisk/bibelsk tankegang fikk det konsekvenser hvem som var født/skapt først eller sist.

(3) ”Adam ble ikke forført, men kvinnen lot seg forføre og brøt budet.” (v. 14) Konsekvensene av syndefallsberetningen forsterker forskjellen gjennom skapelsen. Selv om vi får tilgivelse for syndefallet, opphører ikke konsekvensene for verden eller våre liv her.

 

d) Kirkehistorien

Kirkehistorien viser at så å si alle kirker (med unntak av noen vranglærende utbryterkirker) har forstått dette slik at det er en spesiell tjeneste som hyrde/lærer/eldste man blir ordinert til som har vært forbeholdt menn, inntil noen begynte å forstå det annerledes på 1900-tallet. Kirkene før kan jo ha tatt feil, men vi bør tenke oss om før vi forandrer noe som har vært en vanlig praksis i alle kirker over lang tid. De som ønsker å endre kirkens lære, må komme med positive argumenter for endringen. Det er ikke nok å sette spørsmålstegn ved det som har vært eller nevne at det finnes også andre tolkninger. Man må kunne vise at en ny tolkning er overveiende sannsynlig, og hvor man tidligere har tatt feil.

 

e) Hva betyr dette i praksis?

i) Vår bekjennelse sier det er en spesiell tjeneste (”embete”) i menigheten. ”For at vi skal komme til denne tro, er embetet med å lære evangeliet og meddele sakramentene innsatt.” (Augustana V) I Frikirken er dette embetet/tjenesten bestemt som eldste og pastor. De har begge det samme ansvar i menigheten, selv om pastoren gjerne er den som er ansatt for å ha det meste av forkynnelsen. ”Menigheten kaller sine eldste blant menn som tilhører menigheten i fullt medlemskap og anses skikket for gjerningen. Han bør ha fylt 30 år.” (§7 i Frikirkens forfatning) Eldste og pastor ordineres derfor til en tjeneste hvor de har ansvaret for menighetens undervisning og lære, samt at de er menighetens hyrder.

ii) ”Til alle oppgaver som ikke betinger ordinasjon kan både kvinner og menn benyttes på lik linje om de er ordinerte eller ikke.” (Synodemøtet 1989)

På de andre områdene i menighetens liv kan – og bør – kvinnene være aktive, også med lederoppgaver. Det er f.eks. ønskelig med flere kvinnelige ansatte i våre menigheter.

Det kan diskuteres detaljer i hvordan de konkrete bibelordene skal anvendes i dag. Det kan også diskuteres grenser for eldsterådenes funksjon hos oss. Men det er etter vår mening en klar lære i NT at det er en tjenestedeling mellom menn og kvinner, konkretisert i hyrde- og læreembetet som vi ordinerer (menn) til.

 

4) Noen innvendinger og hvordan vi bør tenke om disse

a) ”Men kvinnenes stilling var jo annerledes da Nytestamentet ble skrevet?”

En del var nok annerledes, men ikke så mye som mange tror. I det første kristne århundret endret samfunnslivet seg ganske mye, også for kvinnene. I Efesus vet vi at i det første og andre århundre fantes både kvinnelige leger, filosofer som underviste og prestinner. For øvrig ser vi i NT at de kristne flere ganger sa og gjorde ting som var helt imot det som var vanlig å gjøre den gangen. Men allikevel hadde de ikke kvinnelige eldste.

 

b) ”Er ikke dette diskriminering av kvinner?”

Noen oppfatter det nok slik, men vi selv tenker ikke på den måten, men heller at Gud har gitt oss ulike oppgaver. Derfor brukes både menn og kvinner om hverandre til mange ulike lederoppgaver i menigheten og sentralt i Frikirken, selv om vi ikke har kvinner som eldste/pastorer. Også andre enn eldsterådet kan bli brukt til å tale, men eldsterådet har allikevel hovedansvaret for forkynnelsen i menigheten.

 

c) ”Spørsmålet om kvinnelige eldste virker så uklart.”

Hva er egentlig uklart i dette? Problemet er kanskje ikke så mye at Bibelens ord er så vanskelig å forstå som at mange synes det kan være vanskelig å godta. Men hvis ikke det er klart nok det Bibelen sier om dette, hvordan skulle det da egentlig vært sagt?

 

d) ”Vårt nei til kvinnelige eldste hindrer folk fra å bli kristne og å bli medlemmer av Frikirken.”

Vi kan ikke endre vår lære for å ta bort hindringer for folk. Det finnes dessuten mange andre ting i vår lære folk reagerer mot. (Jomfrufødsel, Jesu under, evig fortapelse, nei til samliv før ekteskapet, fosterdrap og homofilt samliv.) Vår oppgave er ikke å sette sammen en lære som kan bli akseptert av andre, men å bringe videre den lære Guds ord har gitt oss. Problemet er nok ikke først og fremst forholdet til mennesker utenom menigheten, men om vi selv har mistet vår overbevisning i dette spørsmålet.

e) ”Dette er et uviktig spørsmål folk må få mene hva de vil om.”

Frikirken godtar avvikende syn fra det vi lærer, så lenge det argumenteres ut fra en respekt for Bibelen. Spørsmålet om kvinnelige eldste er ikke noen salighet ssak. Det er helle ikke behandlet direkte i den lutherske bekjennelse. Det betyr imidlertid ikke at det er et uviktig spørsmål. Vi tror dessuten at Guds vilje er god, og at Guds ordninger er gode. Hvorfor skal vi velge en dårligere løsning enn den beste? Og hvis man mener at dette er en uviktig sak, hvorfor er da en del så opptatt av å endre vår lære?

 

f) ”Jeg synes ikke det er noe fornuft i en slik tankegang.”

Hele den kristne tro baserer seg på at Gud har åpenbart seg for oss, og at alle våre

”fornuftige” tanker må prøves på om de stemmer med det Gud har fortalt oss. ”Vi tar

hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.” 2. Kor. 10,5.

g) ”Hvorfor skal vi ta akkurat disse bibelordene bokstavlig? Det er jo andre ord vi ikke tar bokstavlig, som ordene om å ha slaver og påbudet til kvinner om å bære slør.”

I datidens verden var det mange slaver, og flere av disse ble kristne. NT taler til disse slavene hvordan de skal leve i sin situasjon. Slaveriet blir ikke beskrevet som noe som Gud vil. Tvert imot sies det at det beste vil være å bli fri fra slaveriet. (1. Kor 7,21)

”Sløret” som omtales i 1. Kor 11,2-16 var nok ikke det vi tenker på som slør. Men utenfor hjemmet pleide kvinnene å dra en del av kappen sin opp over hodet. Det ble oppfattet som uanstendig om man gjorde som de prostituerte og gikk uten dette dekket. Derfor slo også de lutherske reformatorene det fast for 500 år siden at dette var ikke en skikk man alle steder må følge. (Augustana XXVIII)

 

h) ”Er det riktig å nekte kvinner å være eldste hvis de har fått en nådegave til det?”

En slik tankegang springer ut fra at det finnes en egen nådegave til å være eldste. Bibelen taler ikke om en egen slik gave. Men han bør selvsagt ha gaver som kan brukes i en slik tjeneste. Ellers legger NT stor vekt på personlig integritet for en eldste, og hans omdømme i menighet og samfunn.

 

i) ”I andre kirker som har kvinner som pastor/prest og eldste, ser vi at kvinner kan utføre denne tjenesten på en god måte. Når Gud kan bruke disse kvinnene i denne tjenesten, bør vel vi også kunne bruke kvinner til slike oppgaver?”

Jo, Gud bruker kristne som har ulike syn på mange ting. Mye fint skjer gjennom kristne som har et baptistisk dåpssyn, som går inn for en statskirke eller er katolikker. Men det betyr ikke at vi av den grunn mener at deres lære er rett på disse områdene.

 

j) ”Mange av de argumentene som i dag brukes mot kvinnelig ordinasjon, ble i Frikirken tidligere brukt mot kvinners stemmerett på menighetsmøter og kvinnelige diakoner. I dag er det ikke lenger noen uenighet om dette. Er ikke dagens motstand mot kvinners ordinasjon noe som raskt vil forsvinne når man først får innført det?”

Uten å ha nøye kjennskap til de argumentene som den gang ble brukt, må vi kunne si følgende: 1) Man argumenterte ut fra det samme vi mener i dag, at det er noen tjenester i menigheten som er forbeholdt menn. 2) Vi trekker ikke de samme praktiske konsekvensene i dag som mange gjorde den gang. 3) Det er visse prinsipper vi mener er gyldige også i vår tid, selv om det ikke er enkelt å trekke de eksakte grenser. Å få kvinnelige eldste, vil være å ta bort alle grenser og å si at det ikke finnes noen prinsipiell forskjell på menns og kvinners tjeneste. 4) Erfaringen fra andre kirker, ikke minst lutherske, som ordinerer kvinner, er at stadig nye generasjoner har tatt spørsmålet opp igjen ut fra en uro om at dette ikke er bibelsk lære.

 

Se også notatet: To veier